fredag 19. desember 1997

Tja, så var det fredag og siste jobbedag før jul. På søndag reiser Pus og jeg til Trøndelag for å bli tatt vare på av slekta, og... JA, GOD JUL, DA FOLKENS!

Det var igrunnen bare det jeg ville si. Det var det hele.

mandag 24. november 1997

Denne høsten har bragt med seg noen viktige forandringer for meg. Først og fremst er det etterhvert legendariske kollektivet i Østre Strandgate, kjent for hyppige vorspiel og sporadisk kunstnerisk virksomhet, en saga blott. For min del skal jeg nå passe leiligheten til foreldrene mine som er i Det store utland et halvt års tid. Selskap har jeg i det bortskjemte, men tross alt sjarmerende vesenet vi kaller Pus.

Ny jobb har det jo også blitt på meg i høst, og jeg kan ikke si annet enn at jeg trives godt som grafisk formgiver hos Høyskoleforlaget. I tillegg til å jobbe med bøker, skal jeg etterhvert også bli involvert i forlagets web-sider - og den erfaringen kan jo kanskje disse sidene dra fordel av etterhvert.

Vel, vel. Jeg håper og tror at disse forandringene skal gjøre at jeg får mer tid til å lage tegneserier. Og hittil ser det bra ut - jeg er for øyeblikket halvferdig med å tusje det tre-siders, erotiske eposet "Til sengs med Jesper og Jonathan". Denne gangen bruker jeg pennesplitt, noe som gir tegningene et litt løsere, mer organisk preg. Så langt synes jeg det har funket nesten overraskende bra.

Hvis du er på utkikk etter lesestoff, bør du selvsagt gå for Psykose, det gjenoppståtte tegneserieekstraet tilGateavisa. Særlig de som synes at Forresten og Fidusblir litt for streite, og ønsker seg serier av mer tradisjonelt undergrunnskaliber, vil finne mye å glede seg over her. Ujevnt, men absolutt underholdende er min dom. Christian Mumford og Geir Moen er dyktige tegnere. Maja Lindberg lager de beste seriene.

mandag 27. oktober 1997

Så var det oss igjen, da.

Jeg har med en viss grad av vilje forsømt disse sidene i det siste, og istedet prioritert å tegne og å få unna noe av det praktiske i forbindelse med utgivelsen av Et rop om hjelp. Det er mye som må gjøres, veit du - og det var det jeg hadde tenkt å fortelle litt om nå. Kanskje det kan dukke opp noen nyttige tips for andre som har lyst til å gi ut greiene sine på egenhånd.

Et rop om hjelp er, som enkelte vil vite, et blad som inneholder gamle og nye serier av Ronny Haugeland og undertegnede.

Finansiering: Utgivelsen er finansiert med penger fra Solofondet, som to ganger i året deler ut en million kroner (OBS! På deling!) til folk under 26 som har prosjekter de har lyst til å dra igang. Det fine med disse Solo-gutta er at de bare deler ut pengene uten å stille andre krav enn at du forteller hvordan det har gått etter et halvt år.

Ronny og jeg fikk 7000 kroner - et beløp vi i utgangspunktet trodde skulle være nok til å trykke bladet i off-set (36 sider/A4/tre farger på omslaget/500 eks.). Det holdt ikke helt stikk, og vi ligger per idag med et par tusen i underskudd. Noe vil vi selvsagt tjene inn igjen på salg av bladet, men med en utsalgspris på magre 15 kr., vil det ikke være nok til å få igjen alt. Det får så være. Det skal gjerne koste å ha en hobby. Og kanskje vil Et rop om hjelp på sikt skaffe oss betalte oppdrag?

Hvis du skal søke på et lignende grunnlag, vil jeg anbefale at du tar en runde hos trykkeriene og forhører deg om priser. Det kan være betydelige summer å spare. Noen kan tilogmed slå av litt når de hører hvilken selvoppofrende idealist du er. Ta gjerne også i litt ekstra når du skriver søknaden. Det vil fort gå med noen hundrelapper til for eksempel porto og kopiering.

Produksjon: For å spare noen kroner, valgte vi å gjøre noe av reprojobben selv. Siden jeg jobber i grafisk bransje, har jeg god tilgang på proft utstyr. Det som kreves er en nogenlunde kraftig datamaskin (som alle andre i bransjen jobber jeg på Mac) og en brukbar bordscanner. Alle sidene ble først kopiert fra originalformatet A3 til A4 hos et profesjonelt kopi-senter. Deretter scannet jeg dem inn i Adobe Photoshop (en oppløsning på 300 dpi er passe), hvor også litt enkel rentegning ble gjort. Hele bladet ble deretter sydd sammen i Quark XPress, hvor jeg også gjorde layouten på min for- og innholdsside. Til slutt ble Ronnys forside fargelagt i Adobe Illustrator. Da dette var unnagjort, gikk det elektroniske dokumentet til reproanstalten for utkjøring av filmer.

Dette medfører en del ekstra jobbing (og noe kunnskap), men hva gjør man vel ikke for å spare noen slanter? Dessuten er det ikke mye jobb. Det at vi brukte månedsvis på denne prosessen, betyr ikke at det ikke skulle kunne gjøres unna på en to-tre ettermiddager.

Distribusjon: Den kjipe biten. Jeg ser på meg selv som en jævla dårlig og, ikke minst, motvillig selger. Jeg vil jo egentlig bare sitte ifred og tegne, jeg. Det dumme er at man bare ikke kommer utenom faenskapet. Det blir liksom så meningsløst å lage blad, hvis man bare skal stue det inn i et skap. Det blir å ta en ringerunde til de butikkene man har hatt gode erfaringer med før (i Fantazine-perioden). Det er ikke så mange, men foreløpig har ihvertfall følgende butikker tatt inn en bunke hver: Byttebørsen og Bladikvariatet her i Kristiansand, Tronsmo, Spøk og Spenning og Avalon i Oslo, Løvås brukthandel i Stavanger og Valhall i Bergen. Noen tar bladene i kommisjon, andre kjøper de av deg (og tar sin del av utbyttet).

Forøvrig synes jeg det er mye morsommere å gi bort blader enn å selge dem. Sørg ihvertfall for å spre det i tegneseriemiljøet og prøv å få noen kontakter i pressen. Vær raus med gratiseksemplarer. Det kan lønne seg.

Bare som et eksempel på hyggelig tilbakemelding, kan jeg nevne at Ronny og jeg har blitt forespurt av Waldemar Hepstein hos Bladkompaniet om å være med i den nordiske antologi-boka Serinord, som er planlagt utgitt til våren. Forespørselen kom som en direkte følge av Et rop om hjelp. Eh, tror jeg, ihvertfall.

Og der tror jeg vi runder av dette lille essayet om forlagsvirksomhet for lekmenn. Det er morsomme og mindre morsomme sider ved slike prosjekter, men av en eller annen grunn er det enkelte av oss som gyver løs på nytt og på nytt. Den desidert mest seksuelt opphsissende biten av det hele er når du endelig sitter der med det trykkferske produktet i hånda. Og så er det selvsagt hyggelig når alle forteller deg hvor flink du er.

Før jeg tar kvelden, vil jeg bare minne om Forresten nr. 4 som er ute nå. Det er her mine nye gjennomgangsfigurer Jesper og Jonathan debuterer, og det inneholder selvsagt også mye annet snadder. Det beste nummeret til nå, faktisk. Få også med deg utmerkede Fia Mia av Rune Borvik og To trøtte typer julespessial av Christopher Nielsen, som er noe av det morsomste jeg har lest på lenge.

mandag 8. september 1997

Var det ikke det jeg tenkte: Bare det ble slutt på den etterhvert infernalske tropevarmen, ville skapertrangen vende tilbake. Jeg var en stund redd for at den kreative delen av hjernen hadde fordampet, men nå er jeg altså igang igjen.

Først og fremst må det meldes at Et rop om hjelp er i trykken. Jepp! Alle som hadde gått over til å tro at hele prosjektet var et fantasifoster, skal være tilgitt - forsinkelsene har vært mange og lange. Noe har praktiske årsaker, noe finnes det ingen unnskyldninger for. Til syvende og sist er det likevel sluttproduktet som teller, og jeg kan love at det er skikkelig gjennomarbeidet. Dette bladet er blitt så bra som Ronny og jeg er istand til å gjøre det pr. idag. Jeg håper å kunne hente det på trykkeriet i løpet av uka. Kryss alle tilgjengelige legemsdeler for at det tekniske har gått etter planen!

Jeg har planer om å få skrevet litt om hvordan prosjektet har vært gjennomført fra begynnelse til slutt. Noen praktiske tips om økonomi og tekniske løsninger kunne muligens være til nytte for andre dustemikler som har lyst til å lage blad?

Så var det akkurat det med å lage serier, da. Jeg har merket at det gjerne blir mye prating om det å lage serier - og mindre tid som faktisk går med til å lage greiene. Det å lage og vedlikeholde websider er for eksempel en tidkrevende affære, som holder en borte fra tegnebordet. Tegneseriemaking er faktisk ikke så uproblematisk som det kanskje kan virke. Det er ofte både frustrerende og kjedelig, i tillegg til at det kan synes totalt hensiktsløst all den tid man ikke kan regne med å tjene penger på alt arbeidet og knapt nok kan regne med å bli lest. Med andre ord, er det ofte underforliggende faktorer som gjør at man finner på alle mulige unnskyldninger for ikke å sette seg ned og tegne.

Vel, vel. Nå er jeg ihvertfall så smått igang med en ny serie. Og faktisk så ble det en ny sak om de to amoralske fjortisene Jesper og Jonathan. Men selv om det her er snakk om en slags oppfølger (til en serie som ennå ikke er utgitt), så føler jeg at denne serien representerer en viss utvikling for meg. Jeg har så lenge jeg har skrevet denne spalten, mumlet om å ta opp igjen pennesplitten - og det er nå det skjer. (De som synes dette er rart, tatt i betraktning hva jeg skrev om rørpenner og pennesplitter den 19. juli, har misforstått hva jeg mente.) Nå som Et rop om hjelp er ryddet av veien, virker det naturlig for meg å prøve noen nye grep. Ærlig talt, så er det helt nødvendig å prøve noen nye grep for at jeg skal holde min egen interesse vedlike. Det er altfor enkelt å stivne i en form, både tegne- og historiemessig, og nå har jeg jobbet innenfor akkurat de samme rammene lenge nok. Så det så.

Noen ord om Jesper og Jonathan-konseptet: Et poeng for meg med disse seriene er å fange inn en slags pubertal tilstand av å ikke gjenkjenne en grense, gjerne en moralsk sådan, når man støter på en. Enten det, eller å med vilje overskride slike grenser. Det er den lett berusende følelsen av å spionere på jentene som dusjer etter gymtimen eller det å knabbe to hele pils på nærbutikken. Slike ting. Slike følelser. Nå er J&J langt mer grenseoverskridende enn som så - som du vil se når de kommer på trykk. Men husk at de befinner seg innenfor et enda mer absurd univers enn det du og jeg gjør, og at overdrivelser tross alt er det som gjør tegneserier som dette morsomme. Derfor er Jesper og Jonathan en god del mer nihilistiske enn det du og jeg var som fjortiser. Og her vi framme ved nok et skittviktig poeng: Dette er ikke enda en nostalgisk serie om det å være ung og ukysset. Det er, som stort sett alle seriene mine, en fri fabulering rundt vår absurde virkelighet. Muligens toucher de noe allmengyldig innimellom, men den analysen er det ikke min jobb å gjøre. (Selv om det sikkert blir jeg som gjør den tilslutt alikevel.)

OJSANN! Skal si den gutten hadde mye på hjertet idag! Kanskje best å vende stolen mot tegnebordet igjen...

Skal bare se litt på TV først.

søndag 27. juli 1997

Endelig, endelig, endelig ferdig med serien om de allerede legendariske slynglene Jesper og Jonathan. For deg som ennå ikke har gjettet det, så er det de som er avbildet under. Ærlig talt, så vet jeg ikke hvem som er hvem av dem. Det får vise seg i en eventuell oppfølger. "Jesper og Jonathan" blir forhåpentligvis å se i Forresten nr. 4, som visstnok skal komme utpå høsten engang.

http://home.no.net/rsobstad/Bilder/jesperogjonathan.gif

lørdag 19. juli 1997

Jeg har i det siste utforsket de flotte hjemmesidene til serieskaper-kollega og forlagsmogul Jens K. Styve, hvor han blant annet presenterer et lite seriekurs for famlende tegnere in spe. Utmerket tiltak. Glimrende, faktisk. MEEENN, på vegne av alle landets filt- og rørpennbrukere ser jeg meg nødt til å komme med noen kommentarer til Jens sin omtale av disse redskapsalternativene. Jens skriver:
"Ein del teiknarar brukar FILTPENNAR, altså vanlege tusjpennar som ein finn i bøtter og spann hos vanlege bokhandlarar. Eit av problema med slike pennar er at dei gjev ein ugjevn strek. Dei gjev ikkje ei sikker tynn linje som ein rørpenn og heller ikkje ein livleg variabel strek som ein pensel/splittpenn. Dessutan vert streken vanlegvis ikkje ordentlig svart. Noko som ofte tek seg dårleg ut er å juksa seg til ein penselstrek ved å gå over streken fleire gongar og gje den variasjon. For det første tek det 5 gongar så lang tid og for det andre blir det neppe like bra som "the real thing" (pensel). Unntak fins: teiknarar som Trygve Høiseth, Roy Søbstad og Lamin Nilsen klarar seg fint med filt- og rørpennar. Skikkelege RØRPENNAR er dyre men gode. Ekte Rotringpennar, slike som arkitektane brukar, er dyrast og best. Slike pennar varer i årevis og er vanlegvis verd ei investering. Tore Strand Olsen har i det siste brukt mest Rotringpennar på tusjinga. Det er vanleg å bruka storleikar frå 0.2 til 0.7 mm. Dei tjukkare rørpennane kan vera gunstige til handteksting. Dei tynnaste kan til dømes nyttast til skravering men FOR tynne strekar har ein tendens til å forsvinna i trykken."
Først av alt - en liten oppklaring: De som har fulgt med på denne siden , vil vite at jeg bruker rørpenn. Jeg har ihvertfall kalt den for det. Ifølge Jens sin definisjon faller den nok heller inn under kategorien "tusjpennar som ein finn i bøttar og spann hos vanlege bokhandlarar". Det er billige greier, ihvertfall. MEEENN, den "blør" ikke, og gir like jevn strek som Rotring og pennesplitt. For de som måtte være interesserte, så heter denne mirakelpennen "Expresso" og har en tykkelse på 0,3 mm. (Tidligere fantes det en 0,5 mm- variant, men den har desverre forsvunnet.) I tillegg er den svart og ganske tøff.

Ellers kommer Jens med noen litt fordomsfulle karakteristikker av rørpennbruk, noe som desverre er veldig utbredt blant splitt- og penselfolket (splitt og hersk-folket?). Å kalle det å "juksa seg til ein penselstrek" når man går over streken flere ganger, er bare tøv. Målet er ikke å få det til å se ut som en penselstrek, men å få til en dynamisk strek. Og en dynamisk strek er en dynamisk strek, uavhengig av hvordan den er framkommet. En roman blir ikke noe bedre eller mer "autentisk" om forfatteren foretrekker å pirke med fjær og blekk framfor å bruke en Pentium. (Eh... OK, det var en ganske dårlig sammenligning.) Det er en smakssak.

Jens unngår også elegant å komme med argumenter for å bruke rør- eller filtpenn. Jeg brukte pennesplitt tidligere, men ble etterhvert så frustrert av tusjflekker og uregjerlige strektykkelser at jeg gikk over til vanlig tusjpenn. Fordelen med denne er at man til enhver tid har FULL KONTROLL over streken, og i tillegg slipper man vedlikehold og alt sånt stress. Og for meg er det viktig med en stor grad av kontroll, ettersom jeg alltid har vært ute etter et rent og klart uttrykk. Andre tegnere er mer spontane, og lærer seg å utnytte splittens eller penselens "uberegnelighet" til sin fordel. Spørsmålet om kontroll har selvsagt også med øvelse å gjøre, og alle alternativene har sine fortrinn. Jeg tror for eksempel at ferske serieskapere med fordel kan bruke vanlige tusjpenner. Søling med tusj kan i en tidlig fase av karrieren fort bli en tung barriere å forsere for å få satt sine visjoner ned på papiret. Senere er det selvsagt fornuftig å prøve ut de andre alternativene.

Jepp! Den tenker jeg satt! Et flengende innlegg i en debatt som angår... eh, flere enn man skulle tro. Forfatterdebattene i Dagbladet og Aftenposten blekner i forhold. Fnord.

torsdag 3. juli 1997

Den første ferieuka mi kan jeg så langt oppsummere med at den ikke har vært spesielt avslappende. Den legendariske Christoffer Vig d.y. med følge har vært på besøk de siste par dagene, dvs. samtidig med at Quart-festivalen har kommet igang (jeg kan faktisk høre Rage Against the Machine gjennom vinduet mitt akkurat nå). Dette innebærer selvsagt at man drikker uforholdsmessig mye øl og har uforholdsmessig mye moro. I tillegg har jeg ordnet meg med ny jobb, og blir til høsten å finne som grafisk formgiver av lærebøker hos Høyskoleforlaget.

Men, altså: Tegneserier. I forrige uke ble Ronny og jeg intervjuet over et par utepils av den beryktede Ole Gunnar Zahl Jensenius. Vi snakket bl.a. om Et rop om hjelp, om forskjellen på Ronnys og mine serier, om figurer som bare har én egenskap, om rørpenner kontra pennesplitter, om Fantazine ogForresten og om seksuell frustrasjon som drivkraft. Bør kunne bli en morsom artikkel. Noe for TEGN, kanskje?

søndag 22. juni 1997

Det står bra til med de norske tegneseriene om dagen. Ikke la noen lure deg til å tro noe annet. Faktisk tror jeg aldri det har stått bedre til. Våren har bragt med seg en jevn strøm av norske kvalitetsutgivelser, først og fremst fra No Comprendo Press og Jippi Forlag. Siste skudd på stammen er JasonMjau Mjau fra Jippi, hvor Jason befester sin posisjon som en av landets fremste. De som fikk med seg debutalbumet Lomma full av regn (TEGN A/L Bum 1995), vil kjenne igjen den stillfarne, melankolske stilen med de surrealistiske innslagene. Jason innfrir forventingene og utgivelsen er nok en fjær i hatten for Jippi. Hurra.

Nå har jeg forøvrig begynt å tusje "Jesper og Jonathan". Det ble rørpenn igjen. Jeg har lekt meg endel med pennesplitt i det siste, men tar ikke sjansen på å bruke den "på ordentlig" før jeg har fått det litt mer i fingrene. Figurene Jesper og Jonathan kan jeg forresten tenke meg å ta opp igjen i flere serier. For det første overlever begge to debutserien sin. For det andre tror jeg de har et visst potensiale for å utvikle seg. Vi får se hva det blir til.

Ellers kan jeg melde at jeg har begynt å anlegge kinnskjegg. Det ser ut til å gå ganske greit, selv om det er litt skuffende å måtte konstatere at den venstre koteletten vokser bedre enn den høyre.

onsdag 4. juni 1997

Været er fint, jeg er nydusjet og nybarbert og i kjøleskapet står det øl. Ikke verst. På tegneseriefronten er ståa omtrent som følger:

Et rop om hjelp er nærmere utgivelse enn noensinne. Alt er ferdigtegnet og ferdigredigert, og jeg driver og snikscanner sider i arbeidstida. En av de nærmeste ettermiddagene skal jeg ta med meg Ronny på jobben for å legge siste hånd på verket og gjøre det hele klart for trykking. Godt at det nærmer seg slutten nå. Det er over et år siden vi fikk produksjonsstøtte fra Solofondet...

Ellers er det en fryd å besøke Narvesen om dagen. Der står de på rekke og rad - ForrestenFidus og TEGN - alle med større eller mindre bidrag fra undertegnede.

Fullt så fint er det ikke at turen min til Bergen og seriefestivalen Raptus '97 går i vasken. Vet jeg kommer til å ergre meg gul og blå når jeg er her i byen den helga (13. - 15. juni), men omstendighetene tilsier at det må være slik. Nå går det fint an å drikke seg full i Kristiansand også, men likevel... Faen.

Serietegning har det ikke blitt så mye av de siste ukene, men to-sideren "Jesper og Jonathan" ligger klar og mangler bare tusjing. Vurderer å begynne med pennesplitt igjen - etter to-tre år med rørpenn. Vi får se om jeg tør. Går også rundt med noen vage planer om å ta opp igjen "Negativ"-stripene. Får se om noen er villig til å trykke dem.