mandag 8. september 1997

Var det ikke det jeg tenkte: Bare det ble slutt på den etterhvert infernalske tropevarmen, ville skapertrangen vende tilbake. Jeg var en stund redd for at den kreative delen av hjernen hadde fordampet, men nå er jeg altså igang igjen.

Først og fremst må det meldes at Et rop om hjelp er i trykken. Jepp! Alle som hadde gått over til å tro at hele prosjektet var et fantasifoster, skal være tilgitt - forsinkelsene har vært mange og lange. Noe har praktiske årsaker, noe finnes det ingen unnskyldninger for. Til syvende og sist er det likevel sluttproduktet som teller, og jeg kan love at det er skikkelig gjennomarbeidet. Dette bladet er blitt så bra som Ronny og jeg er istand til å gjøre det pr. idag. Jeg håper å kunne hente det på trykkeriet i løpet av uka. Kryss alle tilgjengelige legemsdeler for at det tekniske har gått etter planen!

Jeg har planer om å få skrevet litt om hvordan prosjektet har vært gjennomført fra begynnelse til slutt. Noen praktiske tips om økonomi og tekniske løsninger kunne muligens være til nytte for andre dustemikler som har lyst til å lage blad?

Så var det akkurat det med å lage serier, da. Jeg har merket at det gjerne blir mye prating om det å lage serier - og mindre tid som faktisk går med til å lage greiene. Det å lage og vedlikeholde websider er for eksempel en tidkrevende affære, som holder en borte fra tegnebordet. Tegneseriemaking er faktisk ikke så uproblematisk som det kanskje kan virke. Det er ofte både frustrerende og kjedelig, i tillegg til at det kan synes totalt hensiktsløst all den tid man ikke kan regne med å tjene penger på alt arbeidet og knapt nok kan regne med å bli lest. Med andre ord, er det ofte underforliggende faktorer som gjør at man finner på alle mulige unnskyldninger for ikke å sette seg ned og tegne.

Vel, vel. Nå er jeg ihvertfall så smått igang med en ny serie. Og faktisk så ble det en ny sak om de to amoralske fjortisene Jesper og Jonathan. Men selv om det her er snakk om en slags oppfølger (til en serie som ennå ikke er utgitt), så føler jeg at denne serien representerer en viss utvikling for meg. Jeg har så lenge jeg har skrevet denne spalten, mumlet om å ta opp igjen pennesplitten - og det er nå det skjer. (De som synes dette er rart, tatt i betraktning hva jeg skrev om rørpenner og pennesplitter den 19. juli, har misforstått hva jeg mente.) Nå som Et rop om hjelp er ryddet av veien, virker det naturlig for meg å prøve noen nye grep. Ærlig talt, så er det helt nødvendig å prøve noen nye grep for at jeg skal holde min egen interesse vedlike. Det er altfor enkelt å stivne i en form, både tegne- og historiemessig, og nå har jeg jobbet innenfor akkurat de samme rammene lenge nok. Så det så.

Noen ord om Jesper og Jonathan-konseptet: Et poeng for meg med disse seriene er å fange inn en slags pubertal tilstand av å ikke gjenkjenne en grense, gjerne en moralsk sådan, når man støter på en. Enten det, eller å med vilje overskride slike grenser. Det er den lett berusende følelsen av å spionere på jentene som dusjer etter gymtimen eller det å knabbe to hele pils på nærbutikken. Slike ting. Slike følelser. Nå er J&J langt mer grenseoverskridende enn som så - som du vil se når de kommer på trykk. Men husk at de befinner seg innenfor et enda mer absurd univers enn det du og jeg gjør, og at overdrivelser tross alt er det som gjør tegneserier som dette morsomme. Derfor er Jesper og Jonathan en god del mer nihilistiske enn det du og jeg var som fjortiser. Og her vi framme ved nok et skittviktig poeng: Dette er ikke enda en nostalgisk serie om det å være ung og ukysset. Det er, som stort sett alle seriene mine, en fri fabulering rundt vår absurde virkelighet. Muligens toucher de noe allmengyldig innimellom, men den analysen er det ikke min jobb å gjøre. (Selv om det sikkert blir jeg som gjør den tilslutt alikevel.)

OJSANN! Skal si den gutten hadde mye på hjertet idag! Kanskje best å vende stolen mot tegnebordet igjen...

Skal bare se litt på TV først.