mandag 27. oktober 1997

Så var det oss igjen, da.

Jeg har med en viss grad av vilje forsømt disse sidene i det siste, og istedet prioritert å tegne og å få unna noe av det praktiske i forbindelse med utgivelsen av Et rop om hjelp. Det er mye som må gjøres, veit du - og det var det jeg hadde tenkt å fortelle litt om nå. Kanskje det kan dukke opp noen nyttige tips for andre som har lyst til å gi ut greiene sine på egenhånd.

Et rop om hjelp er, som enkelte vil vite, et blad som inneholder gamle og nye serier av Ronny Haugeland og undertegnede.

Finansiering: Utgivelsen er finansiert med penger fra Solofondet, som to ganger i året deler ut en million kroner (OBS! På deling!) til folk under 26 som har prosjekter de har lyst til å dra igang. Det fine med disse Solo-gutta er at de bare deler ut pengene uten å stille andre krav enn at du forteller hvordan det har gått etter et halvt år.

Ronny og jeg fikk 7000 kroner - et beløp vi i utgangspunktet trodde skulle være nok til å trykke bladet i off-set (36 sider/A4/tre farger på omslaget/500 eks.). Det holdt ikke helt stikk, og vi ligger per idag med et par tusen i underskudd. Noe vil vi selvsagt tjene inn igjen på salg av bladet, men med en utsalgspris på magre 15 kr., vil det ikke være nok til å få igjen alt. Det får så være. Det skal gjerne koste å ha en hobby. Og kanskje vil Et rop om hjelp på sikt skaffe oss betalte oppdrag?

Hvis du skal søke på et lignende grunnlag, vil jeg anbefale at du tar en runde hos trykkeriene og forhører deg om priser. Det kan være betydelige summer å spare. Noen kan tilogmed slå av litt når de hører hvilken selvoppofrende idealist du er. Ta gjerne også i litt ekstra når du skriver søknaden. Det vil fort gå med noen hundrelapper til for eksempel porto og kopiering.

Produksjon: For å spare noen kroner, valgte vi å gjøre noe av reprojobben selv. Siden jeg jobber i grafisk bransje, har jeg god tilgang på proft utstyr. Det som kreves er en nogenlunde kraftig datamaskin (som alle andre i bransjen jobber jeg på Mac) og en brukbar bordscanner. Alle sidene ble først kopiert fra originalformatet A3 til A4 hos et profesjonelt kopi-senter. Deretter scannet jeg dem inn i Adobe Photoshop (en oppløsning på 300 dpi er passe), hvor også litt enkel rentegning ble gjort. Hele bladet ble deretter sydd sammen i Quark XPress, hvor jeg også gjorde layouten på min for- og innholdsside. Til slutt ble Ronnys forside fargelagt i Adobe Illustrator. Da dette var unnagjort, gikk det elektroniske dokumentet til reproanstalten for utkjøring av filmer.

Dette medfører en del ekstra jobbing (og noe kunnskap), men hva gjør man vel ikke for å spare noen slanter? Dessuten er det ikke mye jobb. Det at vi brukte månedsvis på denne prosessen, betyr ikke at det ikke skulle kunne gjøres unna på en to-tre ettermiddager.

Distribusjon: Den kjipe biten. Jeg ser på meg selv som en jævla dårlig og, ikke minst, motvillig selger. Jeg vil jo egentlig bare sitte ifred og tegne, jeg. Det dumme er at man bare ikke kommer utenom faenskapet. Det blir liksom så meningsløst å lage blad, hvis man bare skal stue det inn i et skap. Det blir å ta en ringerunde til de butikkene man har hatt gode erfaringer med før (i Fantazine-perioden). Det er ikke så mange, men foreløpig har ihvertfall følgende butikker tatt inn en bunke hver: Byttebørsen og Bladikvariatet her i Kristiansand, Tronsmo, Spøk og Spenning og Avalon i Oslo, Løvås brukthandel i Stavanger og Valhall i Bergen. Noen tar bladene i kommisjon, andre kjøper de av deg (og tar sin del av utbyttet).

Forøvrig synes jeg det er mye morsommere å gi bort blader enn å selge dem. Sørg ihvertfall for å spre det i tegneseriemiljøet og prøv å få noen kontakter i pressen. Vær raus med gratiseksemplarer. Det kan lønne seg.

Bare som et eksempel på hyggelig tilbakemelding, kan jeg nevne at Ronny og jeg har blitt forespurt av Waldemar Hepstein hos Bladkompaniet om å være med i den nordiske antologi-boka Serinord, som er planlagt utgitt til våren. Forespørselen kom som en direkte følge av Et rop om hjelp. Eh, tror jeg, ihvertfall.

Og der tror jeg vi runder av dette lille essayet om forlagsvirksomhet for lekmenn. Det er morsomme og mindre morsomme sider ved slike prosjekter, men av en eller annen grunn er det enkelte av oss som gyver løs på nytt og på nytt. Den desidert mest seksuelt opphsissende biten av det hele er når du endelig sitter der med det trykkferske produktet i hånda. Og så er det selvsagt hyggelig når alle forteller deg hvor flink du er.

Før jeg tar kvelden, vil jeg bare minne om Forresten nr. 4 som er ute nå. Det er her mine nye gjennomgangsfigurer Jesper og Jonathan debuterer, og det inneholder selvsagt også mye annet snadder. Det beste nummeret til nå, faktisk. Få også med deg utmerkede Fia Mia av Rune Borvik og To trøtte typer julespessial av Christopher Nielsen, som er noe av det morsomste jeg har lest på lenge.