søndag 7. februar 1999

Det er ikke meningen at jeg skal drive med serieanmeldelser her, det får nemlig være måte på steinkasting i glasshus. Likevel vil jeg gjerne tipse folk om tegneserier jeg synes de burde få med seg, særlig hvis det er noe norsk. - og det beste du kan få kjøpt akkurat nå, er Mjau Mjau 3 av Jason.

Det er ganske fascinerende å se hvordan Jason gradvis har forenklet formspråket sitt uten at han har mistet dybden og stemningen i historiene sine. Hovedhistorien i dette nummeret, den lange "Vent litt...", første del av to, er fortalt gjennom mange små fragmenter som tilsammen danner et helhetlig og levende bilde av sommeren til to gutter i 10-årsalderen. Det er som seg hør og bør en sommer med endeløse dager, tegneserier og sjenerte avstandsforelskelser, helt til et stort alvor endrer alt for all tid.

Det skulle forundre meg mye om det blir lagd en bedre norsk tegneserie i år.

Men det er selvsagt lov å prøve seg. Selv gjør jeg ganske fin progresjon på den fjerde Jesper og Jonathan-historien. Denne blir på rekordlange ni sider, og har flere karakterer og en mer kompleks story enn det jeg har gjort før. Jeg prøver å komme litt bort fra de vignett-aktige småseriene jeg har drevet med i flere år nå, og heller ta meg tid til å utbrodere litt mer på figurene og historiene. Når jeg sier "en mer kompleks historie", så betyr det likevel ikke at historien er kompleks - det er ikke akkurat Dostojevskij dette her - den er bare litt mer kompleks enn forgjengerne.

Jesper og Jonathan har jo langt på vei nådd det stadiet hvor de har fått eget liv og et lite univers med sin egen logikk, slik at den ene historien følger naturlig etter den andre. At den nye historien kretser rundt temaene fyll og faenskap burde derfor ikke komme som noen overraskelse på eventuelle trofaste lesere.

Jeg er også involvert i to andre prosjekter som begge ligger i startgropa, og som det egentlig er for tidlig å si noe særlig om. Forløpige stikkord kan være Familien Ost og teater.

PS! Jeg vet at det er utrolig nerdete av meg, men jeg har lyst til å gjøre en liten rettelse til årsoppsummeringen jeg gjorde for en måned siden. Platen XO med Elliott Smith hører nemlig med blant fjorårets aller fineste. Spørsmålet er egentlig om noen av de platene jeg hadde med, er bedre enn denne.