tirsdag 11. desember 2001

Ting skjer, de skjer bare ikke så fort. Egentlig er det bare småtteri å melde siden sist, men vi kan jo gå gjennom punktene.

Negativ (som altså er tittelen på det lenge etterlengtede soloheftet mitt) har stadig førsteprioritet. Jeg har i det siste gått tilbake til "Serien om Roger" og prøver å gjøre den ferdig en gang for alle. Hodet mitt fungerer litt sånn at alt som bli liggende halvferdig, blokkerer for eventuelle nye ting. (Sagt på en annen måte: Jeg er en bjørn med bare svært liten forstand.) Derfor føles det godt å se disse sidene sakte, men sikkert finne sin endelige form. Jeg har jo faen hakke meg holdt på med denne serien i et og et halvt år! I skrivende øyeblikk er 12-13 sider av 19 ferdig tusjet og mer eller mindre ferdig skrevet.

Jeg vurderer forresten å bruke raster i soloheftet. Ikke bare vil det forsinke prosessen ytterligere, men jeg tror også at vil gi tegningene mine en dimensjon de har manglet fordi jeg ikke skraverer. Jeg har ihvertfall gjort et eksperiment med Photoshop-raster i ensideren"Surfin'", som er med i kommende Forresten. Vi får se hvordan det tar seg ut og sove litt på det.

Soloprosjektet ble ellers nylig tilgodesett med støtte fra de gode menneskene i Norsk Kulturråd. Det er selvsagt hggelig, men verken forlaget eller jeg er helt fornøyd med beløpet vi fikk og vurderer å sende ny søknad i april.

Noen andre småting: Rune Borvik har bedt pent om en tegning til baksiden av Fia Mia 4 som kommer utpå nyåret, og det har han selvsagt fått. I et krampeaktig forsøk på å være original, valgte jeg å tegne Nemi i stedet for Fia Mia. Resultatet er et kontroversielt innlegg i (den ikke-eksisterende) debatten om hvem som er den egentlige dronningen i tegneserie-Norge. Også Jason, Ronny Haugeland og Jens K. Styve har bidratt med tolkninger av Grünerløkkas fremste datter.

En ny annonse til baksiden av Forresten har jeg også laget, denne gangen for Underholdningsmagneten.no.

Et blad jeg ikke har bidratt til, er Smult, Bladkompaniets nye satsing på norske tegneserier. Jeg har fått invitasjon til bidra, men foreløpig har jeg ingenting å komme med. Som sagt så er jeg jo en bjørn med bare svært liten forstand. En mulig måte å gjøre det på, er å gå i kompaniskap med Ronny Haugeland nok en gang. Forhåpentligvis kan vi sette oss ned i jula og koke sammen et eller annet. Det ville jo rett og slett være for dumt å ikke prøve seg når sjansen til å jobbe profesjonelt endelig byr seg.

Apropos veien til grenseløs berømmelse, rikdom og lykke, så må jeg benytte sjansen til å gratulere Jason med all fremgangen i forbindelse med Fantagraphics' utgivelse av Hey Wait. Noen av oss har jo i flere år visst at det er internasjonal klasse over seriene hans, men nå ser det ut til at resten av verden begynner å komme etter.

tirsdag 18. september 2001

Tida flyr. Nå er også årets Raptus-festival historie. I år skriver jeg ikke noe langt referat. Jeg nøyer jeg meg med å gratulere vår alles Erik Falk med Raptus-prisen og konstaterer at de ny- og annerledes-tenkende småforlagene (Pokus, Dongery, Dragefjellet, Kick Ass og, selvsagt, Jippi) gjør seg stadig sterkere gjeldende. Festivalen forløp for min del i stor grad som tidligere år. Bortsett fra den lille fadesen med pay-TV, som uansett ikke var min skyld, gikk det aller meste etter planen.

Et tegn på at festivalen har vært vellykket, er at man kommer hjem med en liten ekstra dose inspirasjon. Jeg har ihvertfall i kjølvannet av helga bestemt meg for å snekre sammen et lite bidrag til Forresten. Det blir en enkel side med de gamle traverne Jesper og Jonathan. Jeg hadde egentlig tenkt å stå over dette nummeret, men det er uansett ikke så dumt å få utgitt et og annet mens vi venter på soloheftet. Folk kunne jo komme til å glemme meg fullstendig.


Soloheftet, ja. Takk som spør. Det kommer stadig nærmere utgivelse.

I løpet av sommeren har ihvertfall "Elvin lever!" funnet sin form. Etter en del om og men er serien nå blitt 12 sider lang. Det har vært en ganske arbeidssom prosess å finne den rette formen på historien. At den til slutt er blitt noe jeg kan stå inne for, kan jeg takke Erik Falk og Jens K. Styve for. Skisser har blitt sendt mellom Kristiansand, Oslo og Tromsø. Telefonens og verdsvevas muligheter har blitt utnyttet. Erik og Jens har kommet med gode forslag og krasse bemerkninger. Jeg har blitt tvunget til å anstrenge meg litt ekstra. Når jeg nå ser den første versjonen av serien, blir jeg flau ved tanken på at jeg faktisk tenkte at den var, øhm, "bra nok".

Uansett. "Elvin lever!" og "Serien om Roger" utgjør tilsammen 31 sider. Det som mangler er 5 sider Jesper og Jonathan, pluss selvsagt omslagssider. Og ingenting er tusjet ennå. Med andre ord gjenstår det mye arbeid. Men solohefte skal det bli. Du kan jo smøre deg inn med et eller annet så lenge.

Til slutt må jeg nevne at Karl Bjølseths artikkel om prosessen bak "Jesper og Jonathan tar seg en fest", endelig kom på trykk i TEGN. Det tok sin tid (et år? to år?), men fire siders omtale er selvsagt ikke noe å kimse av. Eneste problem er egentlig forsidetittelen. "Fra skrall idé til ferdig serie"?! Host! Hark! Jeg har bragt på det rene at Stian Andreassen må være den ansvarlige for frekkheten. Den eneste grunnen til at han unngikk grisebank på Raptus, var at han voktet seg vel for å komme på tomannshånd med meg. Men han skal vite at jeg ikke har glemt.

tirsdag 12. juni 2001

Okay, kids. En siste kjapp oppdatering før det blir sommer for alvor.

Utover ren latskap, er den viktigste grunnen til at det har blitt lite tegneserieskaping på meg de siste månedene gratisavisen Stimuli. Foruten å ha ansvaret for layouten på papirutgaven, sitter jeg i både styre og redaksjon. Og sånt krever litt tid, da vet du.

Stimuli er en gratisavis som tar mål av seg å være mer av en kultur- enn en trendavis. Første nummer kom i begynnelsen av mai, og ble såpass godt mottatt at det ser lyst ut med tanke på framtiden for prosjektet. Vi har store ambisjoner.

Vel, imellom Stimuli nr. 1 og 2, har jeg faktisk rukket å jobbe litt med soloheftet også. På agendaen står en 8-9 sider lang serie hvor vi møter igjen vår venn Elvis-imitatoren fra Forresten 8. Han har nå fått navnet Elvin. Elvin er en fin figur. Jeg kan godt tenke meg å fortsette å lage serier om han.

Ellers regner jeg med at alle som leser dette har fått med seg Forresten 11 og Familien Ost 2. Som fortalt før, har jeg bidratt i begge.

Forsommeren har også hatt flere andre interessante norske utgivelser å by på. Nylig kom Mjau Mjau 11 med første del av Jasons adapsjon av krimklassikeren "Jernvognen". Jeg har ikke lest originalromanen, men tegneserien står fjellstøtt på egne ben. Faktisk synes jeg dette er det beste Jason har gjort siden "Vent litt ..." i Mjau Mjau 3 og 4. Og det sier jo ikke så rent lite.

No Comprendo har gitt ut Garborg & Co av Steffen Kverneland, en samling amputerte klassikere i velkjent stil.

Jeg har også fått med meg at Pokus nylig kom med nr. 8. Selv om jeg ikke har lest det ennå, synes jeg det er verdt å anbefale. Flere av Pokus-tegnerne har etterhvert begynt å dukke opp i utgivelsene til Jippi. Dét er i seg selv grunn nok til å holde øye med hva som skjer i den leiren.

Faktisk er også siste nummer av Larsons gale verden vel verdt å få med seg. Det er et utvidet jubileumsnummer som byr på en del interessante norske serier og artikkelstoff utover de sedvanlige stripene. Det finnes folk i Bladkompaniet som faktisk føler et ansvar for ståa i den norske tegneserieverdenen. Det er godt å vite.

I morgen begynner jeg å jobbe med Stimuli nr. 2 som skal komme ut i forkant av Quart-festivalen. Etter det er det sommerferie. Vi sees kanskje et eller annet sted. (Fortrinnsvis et sted hvor det serveres kald pils.)

mandag 2. april 2001

Det har vært langt mellom de utgitte seriene fra min hånd det siste året eller så. Men i løpet av noen få uker nå, skal to splitternye serier være ute. Begge er laget i samarbeid med andre.

Først ute er et seks siders bidrag til Familien Ost 2 etter manus av den folkekjære popmusikeren Egil Hegerberg (ny Black Debbath-plate ute i disse dager!). Historien heter "Smøre blir dikter" og er i velkjent Familien Ost-ånd. Figurene er litt på kant med konvensjonell logikk og moral, for å si det på en annen måte.

Rent tegnemessig skiller den nye serien seg ganske mye fra bidraget jeg hadde i første nummer. Jeg var ganske fornøyd med meg selv mens jeg lagde den forrige, men i ettertid synes jeg ikke den mer sobre stilen kledde Familien Ost. Denne gangen er det overdimensjonerte hoder, spinkle kropper og trillrunde øyer som gjelder. Jo mer overstadig - jo bedre, er tankegangen.

Jeg har også bidratt med layout på for- og baksiden. Spesielt narre-rosinesken på baksiden har jeg lagt ned altfor mye arbeid i.

Ellers er det vel verdt å legge merke til at min gode venn Rune Helander debuterer som serietegner i Familien Ost 2. Sjekk dessuten multimediashowet på hjemmesiden til Ronny Haugeland for mer previews på bladet.

Forresten 11 er også på gang, og der bidrar jeg med en tresider kalt "Bli ny" laget i samarbeid med den samme Ronny. Foranledningen til vårt første fullførte samarbeidsprosjekt på tre-fire år, var at begge var helt usannsynlig blakke en helg for noen uker siden. I stedet for å tilbringe en dyr aften i lystig lag, bestemte vi oss derfor for å nerde sammen en tegneserie. Jeg skrapte sammen penger til fire stakkarslige pils, mens Ronny ofret en flaske rødvin han hadde stående. Det var jo tross alt lørdag.

Det morsomme var at før jeg hadde fullført den første pilsen hadde vi hele serien klar. Ihvertfall i form av noen røffe skisser og en ganske klar idé om hva vi skulle gjøre. Dermed hadde vi hele resten av lørdagskvelden til å sitte inne og synes synd på oss selv og bankkontoene våre.

Samarbeid er forresten en veldig god ting. Jeg kan ikke fatte hvorfor vi ikke gjør det oftere. Det skjer alltid uventede ting når man lager noe sammen. I dette tilfellet hadde Ronny en ganske ubrukelig idé og jeg hadde en fullstendig ubrukelig idé. Da vi slo dem sammen, fikk vi noe vi begge synes er en ganske original og morsom historie. Om klær og religion.

Begge to har tegnet mens jeg står for det meste av teksten. Jeg tror det har blitt en fin, liten sak.

For mer detaljer rundt utgivelsestidspunkter og slikt, anbefales en tur til Jippi Forlags hjemmesider.

søndag 21. januar 2001

2001 har ikke akkurat fortonet seg som noen romodyssé så langt, men det kom vel heller ikke som noen bombe siden hverken svevebiler eller middag i pilleform ble dagligdags i år 2000. Framtiden har med andre ord vist seg å være en skuffelse og vi kan like godt holde oss til det som er kjent og kjært en stund til. I tråd med dette velger jeg å fortsette den formålsløse tradisjonen med å oppsummere fjoråret i form av lister.

Den innbyrdes rekkefølgen er ikke så viktig.

Tegneserier
Chris Ware: Jimmy Corrigan - The Smartest Kid on Earth
Dyptloddende, nyskapende og teknisk suveren. Dessuten kanskje den tristeste tegneserien noensinne.

Christopher Nielsen: Homo Norvegicus
To trøtte typer, Hold Brillan, Gutta fra Calcutta og narverne i samling. Klart det er bra. Et stykke norsk tegneseriehistorie i hendig format. (Jeg likte TV-serien om To trøtte typer også - da jeg først ble vant til 3D-animasjonen.)

Lewis Trondheim: The Spiffy Adventures of McCooney 1+2
Intelligent og morsom funny animal for voksne.

Jason: Mjau mjau
Jeg har vel så smått begynt å savne tekstboblene til Jason - han er jo god til å skrive også. Men han holder stilen og det skulle ikke forundre meg om han står overfor et større gjennombrudd i 2001.

Frode Øverli: Pondus
Det tok meg ganske lang tid å skjønne hvor bra denne serien faktisk er. Som del av Jippi-gjengen, er jeg nok egentlig forpliktet til ikke å like stripeserier. Men sannheten er at i uker av gangen, er Pondus i Dagbladet den eneste serien jeg leser.

Bøker
Dag Solstad: T. Singer
En underlig og, i den grad man kan identifisere seg med en person som T. Singer, rystende roman.

Knut Hamsun: Sult
Tilbragte en sommeruke i seilbåt til Sverige. Perfekte omgivelser for boksøl og klassikere man aldri har fått lest, med andre ord. Sansynligvis den ultimate rock and roll-romanen.

Lars Ramslie: Mikrokaos
Har i skrivende stund bare lest halve boka, men til tross for at den muligens er i lengste laget, er dette forfriskende lesning. Forfriskende og irriterende. Hovedpersonen (Peter Parker!) er, i sine egne ord på første side, både stygg og dum. Dessuten er han lat, selvsentrert og manipulerende. Ganske forfriskende lesning, som sagt.

Frode Grytten: Bikubesong
Fargerike fortellinger fra en grå, sosialdemokratisk murblokk i Odda. Av alle steder.

Film
The Straight Story
Årets mest beskjedne og sympatiske. Har sett den to ganger og føler på meg at jeg kommer til å se den igjen.

Oh Brother, Where Art Thou?
Ikke akkurat noen overraskelse at en film fra brødrene Cohen viser seg å være en perle. Tull og vås fra ende til annen, selvsagt, men veldig morsom. Og musikken er fet.

Tilsammans
Finfint om 70-tallet. Og livet ellers også.

Sångar från andra våningen
Bra jeg somlet lenge nok med å sette opp denne listen til at at jeg fikk sett fjorårets mest tragiske, estetiske og morsomme film. Det er synd på menneskene (særlig de svenske, ser det ut til).

Detektor
Man kan selvsagt si mye om norske filmer generelt, men når en norsk film først funker er det lite som er så gøy å se. Og Detektor funker.

High Fidelity
Svært vellykket filmatisering av bok-favoritt.

Musikk
Johnny Cash: American III - Solitary Man
År 2000 var et godt år for Cash-fans. De utmerkede samleplatene Love, God og Murder kom ut, likeså uunværlige nye versjoner av San Quentin og Folsom Prison. Dessuten ser det ut til at Vår mann har fått orden på helsa igjen - hvilket den nye plata gir en god indikasjon på. Oppegående covere (på bl.a. U2, Nick Cave og Will Oldham), egne låter og gamle standarder i skjønn forening.

Eels: Daisies of the Galaxy
Holdt en av de klart beste konsertene på Quart i sommer. Absurd humor og dyp melankoli i perfekt forening.

David Gray: White Ladder
Hadde aldri hørt om denne fyren eller plata hans før jeg hørte den over anlegget på Platekompaniet i Oslo. Det var årets første sommerferiedag, ved Aker Brygge lå seilbåten klar og det regnet NOE HELT SINNSYKT. Vi skulle til Sverige - fem stykker i en trang båt. Og jeg var sikkert i mental ubalanse. Ved akkurat det punktet i tid og rom føltes denne musikken bare helt riktig. Så jeg valgte for en gangs skyld å stole på ryggmargsfølelsen, og kjøpte den. Siden har jeg spilt den en masse og ikke angret et sekund. Lyden av sommeren 2000 for meg.

Elliot Smith: Figure 8
Verdens mest beskjedne artist (han spilte også på Quart), fortsetter å lage fine, tidløse plater.

Div. artister: Badlands - A Tribute to Bruce Springsteen's Nebraska
Johnny Cash, Son Volt, Ani DiFranco, Dar Williams, Chrissie Hynde og en hel skokk med andre, tolker Springsteens kanskje beste plate (ved siden av Darkness on the Edge of Town).

16 Horsepower: Secret South
Apokalyptisk country-folk av beste merke.

Sade: Lovers Rock
I likhet med mange andre levde jeg lenge i den villfarelse at dette bare var pulemusikk for litt kjipe samboerpar i 30-åra. Men sannheten er at dette er dyp og vakker soulmusikk for voksne mennesker. Den avslepne, laidbacke stilen uttrykker stolthet og verdighet i møte med livet. Forøvrig slår det meg at jeg har hørt uforholdsmessig mye på kvinnelige artister i høst - Sade, Emmylou Harris, Beth Orton, Erykah Badu, PJ Harvey, Victoria Williams osv. Noe som kanskje har sammenheng med mangel på kvinnelig selskap en stund nå? Hm.