søndag 21. januar 2001

2001 har ikke akkurat fortonet seg som noen romodyssé så langt, men det kom vel heller ikke som noen bombe siden hverken svevebiler eller middag i pilleform ble dagligdags i år 2000. Framtiden har med andre ord vist seg å være en skuffelse og vi kan like godt holde oss til det som er kjent og kjært en stund til. I tråd med dette velger jeg å fortsette den formålsløse tradisjonen med å oppsummere fjoråret i form av lister.

Den innbyrdes rekkefølgen er ikke så viktig.

Tegneserier
Chris Ware: Jimmy Corrigan - The Smartest Kid on Earth
Dyptloddende, nyskapende og teknisk suveren. Dessuten kanskje den tristeste tegneserien noensinne.

Christopher Nielsen: Homo Norvegicus
To trøtte typer, Hold Brillan, Gutta fra Calcutta og narverne i samling. Klart det er bra. Et stykke norsk tegneseriehistorie i hendig format. (Jeg likte TV-serien om To trøtte typer også - da jeg først ble vant til 3D-animasjonen.)

Lewis Trondheim: The Spiffy Adventures of McCooney 1+2
Intelligent og morsom funny animal for voksne.

Jason: Mjau mjau
Jeg har vel så smått begynt å savne tekstboblene til Jason - han er jo god til å skrive også. Men han holder stilen og det skulle ikke forundre meg om han står overfor et større gjennombrudd i 2001.

Frode Øverli: Pondus
Det tok meg ganske lang tid å skjønne hvor bra denne serien faktisk er. Som del av Jippi-gjengen, er jeg nok egentlig forpliktet til ikke å like stripeserier. Men sannheten er at i uker av gangen, er Pondus i Dagbladet den eneste serien jeg leser.

Bøker
Dag Solstad: T. Singer
En underlig og, i den grad man kan identifisere seg med en person som T. Singer, rystende roman.

Knut Hamsun: Sult
Tilbragte en sommeruke i seilbåt til Sverige. Perfekte omgivelser for boksøl og klassikere man aldri har fått lest, med andre ord. Sansynligvis den ultimate rock and roll-romanen.

Lars Ramslie: Mikrokaos
Har i skrivende stund bare lest halve boka, men til tross for at den muligens er i lengste laget, er dette forfriskende lesning. Forfriskende og irriterende. Hovedpersonen (Peter Parker!) er, i sine egne ord på første side, både stygg og dum. Dessuten er han lat, selvsentrert og manipulerende. Ganske forfriskende lesning, som sagt.

Frode Grytten: Bikubesong
Fargerike fortellinger fra en grå, sosialdemokratisk murblokk i Odda. Av alle steder.

Film
The Straight Story
Årets mest beskjedne og sympatiske. Har sett den to ganger og føler på meg at jeg kommer til å se den igjen.

Oh Brother, Where Art Thou?
Ikke akkurat noen overraskelse at en film fra brødrene Cohen viser seg å være en perle. Tull og vås fra ende til annen, selvsagt, men veldig morsom. Og musikken er fet.

Tilsammans
Finfint om 70-tallet. Og livet ellers også.

Sångar från andra våningen
Bra jeg somlet lenge nok med å sette opp denne listen til at at jeg fikk sett fjorårets mest tragiske, estetiske og morsomme film. Det er synd på menneskene (særlig de svenske, ser det ut til).

Detektor
Man kan selvsagt si mye om norske filmer generelt, men når en norsk film først funker er det lite som er så gøy å se. Og Detektor funker.

High Fidelity
Svært vellykket filmatisering av bok-favoritt.

Musikk
Johnny Cash: American III - Solitary Man
År 2000 var et godt år for Cash-fans. De utmerkede samleplatene Love, God og Murder kom ut, likeså uunværlige nye versjoner av San Quentin og Folsom Prison. Dessuten ser det ut til at Vår mann har fått orden på helsa igjen - hvilket den nye plata gir en god indikasjon på. Oppegående covere (på bl.a. U2, Nick Cave og Will Oldham), egne låter og gamle standarder i skjønn forening.

Eels: Daisies of the Galaxy
Holdt en av de klart beste konsertene på Quart i sommer. Absurd humor og dyp melankoli i perfekt forening.

David Gray: White Ladder
Hadde aldri hørt om denne fyren eller plata hans før jeg hørte den over anlegget på Platekompaniet i Oslo. Det var årets første sommerferiedag, ved Aker Brygge lå seilbåten klar og det regnet NOE HELT SINNSYKT. Vi skulle til Sverige - fem stykker i en trang båt. Og jeg var sikkert i mental ubalanse. Ved akkurat det punktet i tid og rom føltes denne musikken bare helt riktig. Så jeg valgte for en gangs skyld å stole på ryggmargsfølelsen, og kjøpte den. Siden har jeg spilt den en masse og ikke angret et sekund. Lyden av sommeren 2000 for meg.

Elliot Smith: Figure 8
Verdens mest beskjedne artist (han spilte også på Quart), fortsetter å lage fine, tidløse plater.

Div. artister: Badlands - A Tribute to Bruce Springsteen's Nebraska
Johnny Cash, Son Volt, Ani DiFranco, Dar Williams, Chrissie Hynde og en hel skokk med andre, tolker Springsteens kanskje beste plate (ved siden av Darkness on the Edge of Town).

16 Horsepower: Secret South
Apokalyptisk country-folk av beste merke.

Sade: Lovers Rock
I likhet med mange andre levde jeg lenge i den villfarelse at dette bare var pulemusikk for litt kjipe samboerpar i 30-åra. Men sannheten er at dette er dyp og vakker soulmusikk for voksne mennesker. Den avslepne, laidbacke stilen uttrykker stolthet og verdighet i møte med livet. Forøvrig slår det meg at jeg har hørt uforholdsmessig mye på kvinnelige artister i høst - Sade, Emmylou Harris, Beth Orton, Erykah Badu, PJ Harvey, Victoria Williams osv. Noe som kanskje har sammenheng med mangel på kvinnelig selskap en stund nå? Hm.