mandag 3. juni 2002

Jeg vet jo egentlig begge deler godt fra før, men en gang iblant lar jeg meg lure allikevel.

For det første vet jeg at oppfølgere nesten aldri fungerer. I verste fall kan de ødelegge minnene man har om originalen. Dernest vet jeg at jeg nesten ikke er disponert for nostalgiske følelser.

Forrige gang jeg fikk bekreftet disse tingene, var da den forrige Star Wars-filmen kom. Jeg gikk og å så den med et håp om at den skulle gi meg noe av den samme følelsen jeg fikk da jeg så de opprinnelige filmene som 13-åring. Veldig naivt av meg. Allerede da visste jeg jo egentlig bedre.

I ettertid husker jeg bare to ting fra Star Wars Episode 1. Jeg husker vesenet med de flagrende ørene som nok var ment å skulle være morsomt (George Lucas har ikke sans for humor). Og jeg husker at Askild, som satt ved siden av meg, våknet med et rykk da John Williams gikk bananas med pauker og basuner mot slutten.

Episode 2 kommer jeg ikke til å se.


Men, som sagt, til tross for all min hardt tilkjempede innsikt hender det at jeg lar meg lure. I dag, for eksempel, har jeg kjøpt og lest The Dark Knight Strikes Again, Frank Millers oppfølger til sitt eget "klassiske" Batman-epos fra slutten av 80-tallet.

"Jeg er et barn av 80-tallet. Det er klart jeg har et forhold til Frank Millers Batman," tenkte jeg da jeg puttet den norske oversettelen i handlekurva på Joker.

Og The Dark Knight Returns var utvilsomt en av de seriene som var med på å geleide meg over i voksenserienes verden. La gå at den handlet om superhelter og at superhelter er grunnleggende teite, men det var noe med måten det var gjort på. Røffere enn jeg var vant til. Serieskaperens egen stemme som skinte igjennom. De fortellertekniske grepene som den gangen var nye og friske. Det var noe med den serien.

Oppfølgeren, derimot, er noe forbanna dritt.

Det verste med DK2, er at det er så jævlig tydelig at dette er noe Miller har klint sammen på en ettermiddag. Han har solgt sjela si og han ler hele veien til revisoren. Bare å se på tegningene. Det er tegninger her som er så krøkkete og klønete at man knapt kan se hva de skal forestille. Samtlige figurer ser ut som steroidemisbrukere med alvorlige spiseforstyrrelser. Og historien er av tilsvarende kaliber. Den spinner bare videre på trådene fra de forrige albumene uten å tilføre noe som helst nytt eller interessant. Det hele er så hult at det nesten gjør vondt.

Og Lynn Varley fortjener skambank for den mest grisete Photoshop-fargeleggingen jeg noensinne har sett.

For en forstemmende leseopplevelse. Det er faktisk så ille at jeg tar meg selv i å lure på om originalen virkelig er så bra som vi syntes den gang da. Og jeg vet ikke om jeg orker å lese den for å finne det ut.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar