søndag 15. februar 2004

Jeg er så asosial.

Ikke hele tiden, naturligvis. Men noen ganger er det bare ikke til å nekte for.

I dag våknet jeg av at den nye naboen spilte idiot-musikken sin altfor høyt. Hver fiber i kroppen min sa til meg at hun måtte få beskjed om hvor skapet står her i huset. Jeg sto opp og satte på "Songs for the Deaf". Høyt. Så høyt at det rumlet i murveggene. Etter to-tre låter dempet musikken på den andre siden av veggen seg. Snart forsvant den helt. Da satte jeg på en Townes Van Zandt-skive istedet, og spilte den på et volum egnet til å spise brødskiver og lese gårsdagens avis til.

Ikke bare er jeg asosial, jeg er barnslig også.

Men nå har jeg ihvertfall gitt et signal om hva som passer seg på en søndags formiddag. For ikke å snakke om hvem som har det kraftigste anlegget og de tøffeste platene. En terrorbalanse er opprettet.

Forresten så har jeg ikke snakket med noen på et døgn heller. Unntaket var en 12-13 år gammel jente som kom bort til meg på gaten med noen brosjyrer i hånden. Hun lurte på om jeg ville vite mer om Bibelen.

"Nei," sa jeg uten å stoppe opp.

En gang i framtiden kommer jeg til å bli han gretne, gamle gubben som alle barna i nabolaget er litt redde for.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar