fredag 14. mai 2004


I dag har jeg lyst til å slå et slag for Slayer og albumet Reign in Blood.

Det fine med Reign in Blood er at det er en plate helt uten forsonende trekk. Fra Tom Arayas skrik (og da mener jeg skrik) i åpningen av "Angel of Death" til "Raining Blood"s avsluttende kakofoni, er Reign in Blood så insisterende brutal at den kan tvinge elefanter i kne. Alt humant er skrellet bort, lag for lag, til bare pur misantropi og aggresjon gjenstår. Og da snakker jeg ikke først og fremst om tekstene (som er omtrent like tåpelige som de er moralsk tvilsomme), men om hele uttrykket. Slayer produsert av Rick Rubin låter som en maskin, et uhyggelig voldsverk av et band. Man skulle ikke tro det var mulig for fire mennesker å spille så fort, så intenst, så presist.

Det er nesten skummelt.

Det hyggeligste jeg kan si om plata er at den er ekstremt kortspilt. Slayer spiller så innihælvete fort at 10 låter gjøres unna på 28 minutter. Og godt er det. Et par låter til ville vært uutholdelig.

Det var en periode i livet mitt da jeg hørte på Reign in Blood hver eneste dag. Ofte satte jeg den på når jeg skulle sove. Det var et eller annet ved lydbildet, spesielt det sinnssyke trommesporet til Dave Lombardo, som hadde en merkelig hypnotisk, avslappende effekt på meg.

Slik er det ikke lenger. Jeg liker å tro at jeg har forandret meg ganske mye siden jeg var 17. I det minste føler jeg ikke lenger behov å høre noen skrike og vræle om Auschwitz og Satan på daglig basis.

Nei, i dag hører jeg oftere på Willie Nelson enn på Slayer.

Men fremdeles er det dager... Noen dager er Reign in Blood det eneste som duger.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar