lørdag 10. juli 2004

Hm, de daglige festivalrapportene har visst gått litt i stå her. Men selv om allmenntilstanden må sies å være noe redusert, så lever jeg. Og det er i grunnen det viktigste. Gud har riktignok funnet det for godt å tømme seg i skallen på oss de siste dagene, men ikke en gang Han skal greie å føkke opp dette for oss. Forresten tusler jeg jo hjem til meg selv hver natt, sover i min egen seng og har all verdens tilgang på mat og dusj. Jeg har ikke tenkt å klage.

Har selvsagt sett en god del konserter siden sist: Franz Ferdinand, Pixies, Gluecifer, Novac, Noxagt og Broken Social Scene. Gode ting kan sies om dem alle sammen, men kaka er det helt klart Pixies som får. Alt man hadde av forventninger ble oppfylt. Å få se Kim Deal glise verdens feteste glis og å høre den menneskelige kanonkula Frank Black skrike som bare han kan skrike, er et privilegium og en rørende opplevelse. Og setlista var bare en ren seiersparade. Jeg koste meg som en hobbit inne i den dustete regnfrakken med pizzareklame på.

1 kommentar:

  1. Pixies er et legendarisk band. En av de beste noensinne. Skivene Come on Pilgrim, Surfer Rosa og Doolittle er legendariske. Ingen slår Kim Deal sitt glis!

    Mvh. Suppeelsker.

    SvarSlett