17. mai er årets verste dag. 17. mai er i dag.

Denne mørke innsikten slo meg med en gang jeg våknet utpå formiddagen i dag, og som en ondartet, verkende byll la den seg til i mageregionen.

Trengsel. Støy. Korps. Stygg pynt. Ubegripelige ritualer. Flokker av hylende små barn. Voksne folk som er fulle én gang i året. Russ.

Av erfaring vet jeg jo at nasjonaldagens gru til en viss grad lar seg døyve ved inntak av store mengder alkohol, men i morgen er det arbeidsdag med påfølgende dugnad i boligsameiet om kvelden. Å havne på fylla i dag kunne dermed få fryktelige konsekvenser for både helse og omdømme.

Jeg er en voksen mann og kjenner mine begrensninger.

Jeg gløttet bak de tunge, svarte soveromsgardinene og oppdaget til min lettelse at været var betydelig verre enn man kunne forvente i midten av mai. Truende svarte skyer dekket himmelen og vind pisket langs bakken. Jeg konstaterte også at ingen hadde sendt meg tekstmeldinger med gode ideer om hvordan dagen kunne feires. Dermed veltet jeg tilbake i senga, hvor jeg ble liggende en times tid og lese.

Da jeg endelig kom meg opp i vertikal posisjon igjen, fornøyd med å ikke ha hørt så mye som en 17. mai-fløyte, slo det meg at jeg følte meg litt uggen. Snufsete og lodden på innsiden av hodet, var jeg. På grensen til syk, faktisk. Huff da, tenkte jeg, kanskje det er best å holde seg inne i dag. Det blir jo en lang dag i morgen og så videre.

Resten av dagen har jeg brukt til å lese, tegne, oppdatere bloggen og til å gjenoppdage hvor fin fjorårets Wilco-plate er. I kveld slår jeg kanskje til med en pils og en DVD.

Slik har altså jeg feiret Grunnlovsdagen - på stille, men verdig vis. I egenskap av å være fri og selvstendig nordmann, har jeg benyttet min rett til å gjøre akkurat hva faen jeg vil.

"Hurra syttimai," som en full, gammel mann en gang mumlet til ingen spesiell.

Kommentarer