Det begynner å bli lenge siden jeg oppsummerte filmtittingen. I det minste har jeg et par ekstra titler å by på.

Snittkarakteren er forresten ekstra høy denne gangen. Det er selvsagt fordi jeg foretrekker å se gode filmer.

Vertigo (Alfred Hitchcock, 1958)
Filmatisk perfeksjon. 10/10

Point Blank (John Boorman, 1967)
Tøff, stilisert thriller som bare kunne vært laget i 1967. Også Lee Marvin, a gitt. 9/10

Capturing the Friedmans (Andrew Jarecki, 2003)
Det er ikke spesielt hyggelig å se en familie gå fullstendig i oppløsning for åpent kamera, men fascinerende er det. 9/10

Broken Flowers (Jim Jarmusch, 2005)
Jordnær, morsom og veldig fin. 8/10

The Fly (David Cronenberg, 1986)
Hvordan lage noe interessant ut av heller tvilsomt materiale. 8/10

Dominion: Prequel to the Exorcist (Paul Schrader, 2005)
Den klart mest vellykkede oppfølgeren i denne etter hvert så rotete "serien". 8/10

Rear Window (Alfred Hitchcock, 1954)
Bedre underholdning får du ikke på en regntung høstkveld. 10/10

Robot Monster (Phil Tucker, 1953)
Denne fullstendig ubehjelpelige filmen er et av de beste hjelpemidlene som finnes for å oppnå en lavere form for bevissthet. 8/10

Naboer (Pål Sletaune, 2005)
Noia på norsk. Kanskje ikke superoriginalt, men ganske effektivt. 7/10

The Devil's Rejects (Rob Zombie, 2005)
Man føler seg nesten skitten etter å ha fnist seg gjennom denne stygge og fullstendig amoralske filmen. Men så er da også Rob Zombies innsats for å få oss til å føle sympati med en gjeng sadistiske lystmordere av nærmest heroisk kaliber. 8/10

F for Fake (Orson Welles, 1972)
Gamle Orson gjør sitt beste for å føkke med hodene våre og samtidig undergrave hele dokumentarsjangeren. 8/10

The Exorcist (William Friedkin, 1973)
Å ha tenåringer i huset er visst enda mye verre enn jeg hadde trodd. 10/10

En etter hvert laaaaang liste med filmnotater finner du her.

I de siste par ukene har jeg kuttet ned på musikkskriveriene og i stedet hatt nesa vendt mot tegnebordet. Nå kan du likevel lese noen linjer jeg har bidratt med til Pstereos gjennomgang av låtene på Springsteen-klassikeren "Born to Run". Ingve har dessuten kommet opp med en sedvanlig velskrevet sak om hele den deilige 30 års-jubileumsutgaven som nettopp er kommet ut.

Nielsen om natten

Klokka hadde for lengst passert tre da jeg slengte meg på senga med det nye Christopher Nielsen-albumet i natt. Planen var å komme seg gjennom det første kapitlet før jeg slukket lyset. Nielsen har som kjent vært opptatt med det etterhvert nærmest mytiske filmprosjektet sitt de siste årene, og dette er den første nye tegneserieutgivelsen hans siden, tja, forrige årtusen en gang. Da er det klart at store forventninger er blitt skapt i mellomtiden.

Og Christopher Nielsen skuffer ikke. Før jeg visste ordet av det, var det tidlig morgen, og jeg hadde slukt alle de 144 sidene. Det er ikke ofte jeg fniser høyt mens jeg leser, men i natt gjorde jeg det.

Det er ikke noe poeng i å gjengi handling eller noe slikt. Vi befinner oss i kjent terreng. Nielsen er fremdeles kongen av grim realisme krysset med hysterisk situasjonskomikk. Teksten jeg en gang skrev om "Homo norvegicus" er fremdeles dekkende. Men jeg kan jo røpe såpass som at Odd og Geir, eller strengt tatt Geir og en fyr som heter Patton, når nye, degenererte dybder i sine forsøk på å skaffe spenn. Til og med Geir må erkjenne at det er "disgusting" og "en skikkelig DRITTjobb".

"Uflaks" er årets morsomste, og antakelig også beste, norske tegneserie.

Nå er det bare å glede seg til "Slipp Jimmy fri". Den kommer visstnok til våren.

Rune har truet meg til å brenne en CD med "5 norske låter det er umulig å ikke like!" til vorspielet i morgen. Han har visst tenkt seg en eller annen form for tema-kveld. Og jeg er med på alt så lenge jeg slipper å kle meg ut.

Etter flere sekunders grundig overveielse, har jeg nå samlet følgende i iTunes:

1. Raga Rockers: Maskiner i Nirvana
2. Thulsa Doom: Need the Air
3. Serena-Maneesh: Don't Come Down Here
4. Susanna and the Magical Orchestra: Jolene
5. Saint Thomas: Dream On

Legg merke til hvordan musikken gradvis beveger seg fra hardtrockende party til den rene begravelsstemningen. De fleste vil sikkert mene at dette er en helt bakvendt måte å sette sammen en vorspiel-CD på. Men jeg mener at den indre dynamikken sangene i mellom er det viktigste når man lager samle-CD. Alltid.

Da får det heller være at vorspielet går rett over i nachspiel.

Dessuten tror jeg at det er på sin plass med noen bonusspor her.

Hey hey, my my! Det er fremdeles elleville Neil Young-dager hos Pstereo.

I dag er min omtale av go'-plata "Sleeps with Angels" lagt ut. Dessuten kan du fordype deg i et håndplukket utvalg av Neil Youngs beste låter.

Men nå har jeg fått min dose av gamle Neil for en stund, ass. Det er ikke mye sleivete countryrock og forvrengte fuzz-gitarer å høre her i huset om dagen. Nei, nå går det i Fleetwood Mac, Steely Dan, Joni Mitchell og den slags forfinede årgangssaker.

Etterdønningene av fjorårets softrock-bølge har omsider nådd Kristian IV gate.

Ai ai ai! Hurra Torpedo-rockumentar!

Pakke i posten

Forventningene pleier ikke å være store når jeg gløtter ned i postkassen en helt ordinær høstettermiddag. Men akkurat i dag skal må si meg godt fornøyd: 20 Lucky Strike vunnet på det velrennomerte nettstedet nilsjnesse.com, samt en splitter ny DVD med The Devil's Rejects på.

Jeg mistenker at disse tingene ikke er bra for meg hverken på den ene eller andre måten - men det lille gledesbykset hjertet mitt gjorde i det jeg åpnet postkasselokket, kan ingen ta fra meg.

Det er tross alt de små gledene vi lever for. Husk det, kids.

Neil Young er 60

Neil Young runder 60 den 12. november, og Pstereo feirer den gamle kjempen med å skrive om de beste platene hans gjennom hele måneden. Dessuten får du på selve dagen redaksjonens egen Neil Young-låtsamling.

I dag kan du lese mitt stykke om "Ragged Glory", som tilfeldigvis er den plata jeg en gang i tiden oppdaget ham gjennom.

Kompisen min Erlend Ropstad er "Ukas urørt-artist" hos NRK.

Vel fortjent. "Winona and I" er en go'-låt. Vi får bare håpe at miss Ryder vet å sette pris på hyllesten.