Urk. Jeg prøver å komme tilbake i arbeidsmodus om dagen, men det er ikke så lett. Alt som har med arbeidsvilje, arbeidslyst og kreativitet å gjøre, later rett og slett til å ha fordampet i denne infernalske varmen.
Heldigvis har jeg flittig notert kommentarer til alle filmene jeg har sett i sommer. Og kanskje rekker jeg å publisere dem før den siste leseren gir opp håpet om at roysobstad.com en gang vil bli oppdatert igjen.
Mein liebster Feind (Werner Herzog, 1999)
Werner Herzog om Klaus Kinski, skuespilleren som bare var marginalt galere og mer besatt enn ham selv. 8/10
Raising Arizona (Joel Coen, 1987)
Mye bra brøling i denne. 8/10
Wallace & Gromit in The Curse of the Were-Rabbit (Steve Box og Nick Park, 2005)
Det er godt å konstatere at jeg fremdeles er i stand til å føle barnlig glede. 8/10
Paris, Texas (Wim Wenders, 1984)
Harry Dean Stanton, ass. 9/10
De fem benspænd (Jørgen Leth og Lars von Trier, 2003)
Et essay om kreativitet og kunstsyn. Kanskje. Jeg håper jeg forstår det om noen dager. 8/10
I Heart Huckabees (David O. Russell, 2004)
Snurrig, småmorsom og ganske masete, men ikke helt på Charlie Kaufman-nivå for det. 6/10
Dead Man's Shoes (Shane Meadows, 2004)
Uten tvil den mest intense filmen jeg har sett på lenge, lenge. 8/10
Good Night, and Good Luck (George Clooney, 2005)
Sobert og skikkelig om ting som betyr noe. 8/10
Fata Morgana (Werner Herzog, 1971)
Det må være dette som er kunstfilm. Jorden sett med utenomjordiske øyne. Eller kanskje bare en serie luftspeilinger. Veldig merkelig og merkelig vakkert. 8/10
Auch Zwerge haben klein angefangen (Werner Herzog, 1970)
Dette er noe av det mest bisarre jeg har sett. Som om ikke handlingen er underlig, og til tider grusom, nok, blir alle rollene spilt av dverger. Min beundring for Herzog stiger for hver film jeg ser. 7/10
Gram Parsons: Fallen Angel (Gandulf Hennig, 2004)
Nok en musikkdokumentar med klasse, og nok en trist historie. 8/10
Syriana (Stephen Gaghan, 2005)
Dæven, her var det mye å holde rede på, gitt. Men spennende nok, og skremmende relevant. 7/10
Mer tynt begrunnet synsing om film finner du på denne siden
Heldigvis har jeg flittig notert kommentarer til alle filmene jeg har sett i sommer. Og kanskje rekker jeg å publisere dem før den siste leseren gir opp håpet om at roysobstad.com en gang vil bli oppdatert igjen.
Mein liebster Feind (Werner Herzog, 1999)
Werner Herzog om Klaus Kinski, skuespilleren som bare var marginalt galere og mer besatt enn ham selv. 8/10
Raising Arizona (Joel Coen, 1987)
Mye bra brøling i denne. 8/10
Wallace & Gromit in The Curse of the Were-Rabbit (Steve Box og Nick Park, 2005)
Det er godt å konstatere at jeg fremdeles er i stand til å føle barnlig glede. 8/10
Paris, Texas (Wim Wenders, 1984)
Harry Dean Stanton, ass. 9/10
De fem benspænd (Jørgen Leth og Lars von Trier, 2003)
Et essay om kreativitet og kunstsyn. Kanskje. Jeg håper jeg forstår det om noen dager. 8/10
I Heart Huckabees (David O. Russell, 2004)
Snurrig, småmorsom og ganske masete, men ikke helt på Charlie Kaufman-nivå for det. 6/10
Dead Man's Shoes (Shane Meadows, 2004)
Uten tvil den mest intense filmen jeg har sett på lenge, lenge. 8/10
Good Night, and Good Luck (George Clooney, 2005)
Sobert og skikkelig om ting som betyr noe. 8/10
Fata Morgana (Werner Herzog, 1971)
Det må være dette som er kunstfilm. Jorden sett med utenomjordiske øyne. Eller kanskje bare en serie luftspeilinger. Veldig merkelig og merkelig vakkert. 8/10
Auch Zwerge haben klein angefangen (Werner Herzog, 1970)
Dette er noe av det mest bisarre jeg har sett. Som om ikke handlingen er underlig, og til tider grusom, nok, blir alle rollene spilt av dverger. Min beundring for Herzog stiger for hver film jeg ser. 7/10
Gram Parsons: Fallen Angel (Gandulf Hennig, 2004)
Nok en musikkdokumentar med klasse, og nok en trist historie. 8/10
Syriana (Stephen Gaghan, 2005)
Dæven, her var det mye å holde rede på, gitt. Men spennende nok, og skremmende relevant. 7/10
Mer tynt begrunnet synsing om film finner du på denne siden
Kommentarer
Legg inn en kommentar