Jeg er ikke noen flink blogger om dagen. Det henger nok sammen med at jeg hverken opplever noe interessant eller tenker smarte tanker. Dagene bare går, og de går fort. Om morgenen går jeg på jobb og gjør noe tilnærmet mitt beste for å få de forskjellige prosjektene i land. Om ettermiddagen går jeg hjem, spiser, dupper av litt og bruker mest mulig av kvelden til å lage skolebokillustrasjoner.

Det er nok først og fremst disse illustrasjonene som forhindrer meg i å gjøre forefallende ting - som å blogge.

Det gikk en stund før jeg skjønte hvor mye jeg har tatt på meg å tegne. Nå har jeg laget flere titalls tegninger, men har fremdeles flere titalls igjen. Nynorskdamene på Samlaget vil dessuten ha meg til å gjøre enda flere fram mot nyttår. Det spørs om jeg kan ta meg råd til å takke nei.

Dette høres kanskje ut som klaging, men er ment som forklaring. Faktisk liker jeg godt å pusle med disse greiene. Ikke bare gir det litt penger i kassa, men jeg blir også flinkere til å tegne. Spesielt får jeg god trening i å tegne dyr. Harer er blitt en spesialitet. I går ble jeg til og med fornøyd med en tegning av hest og rytter i fullt firsprang (de ble forfulgt av en trollkjerring).

En gang eller to i uka får jeg likevel nok. Da går jeg ut, tømmer i meg øl og snakker med folk. Det må til en gang i blant, det også. Dessuten har det vært en del fine konserter å gå på i det siste.

Og hele tiden suger jeg til meg informasjon. Den daglige informasjonsstrømmen kan sikkert føles overveldende for noen og en hver, men jeg lurer på om jeg ikke er mer hekta enn de fleste. I leiligheten min ligger avisene, bøkene, magasinene, tegneseriene, CD-ene og DVD-ene i stabler. Nesten daglig finner jeg noe nytt i postkassen eller kommer inn døra med mer papir under armen. Dessuten hører jeg på radio i flere timer hver dag og ser minst et eller to TV-programmer. For ikke å snakke om de flere titalls nettsidene jeg til en hver tid holder meg oppdatert på.

Hva skal jeg egentlig bruke all denne informasjonen til?

Jeg leste et sted at søndagsutgaven av The New York Times innholder like mye informasjon som et menneske i middelalderen tok inn i løpet av et helt liv.

Alan Moore snakker om informasjon som en slags substans eller energi som ligger og vibrerer under hele universet. Han snakker om at mengden informasjon i verden nå øker med en slik ufattelig hastighet at vi nærmer oss overoppheting.

Alan Moore mener faktisk at kulturen vår kommer til å fordampe rundt år 2015.

Ikke spør meg hvordan han har kommet fram til det. Dette er kun brokker av tilfeldig, usortert informasjon jeg har plukket opp et eller annet sted.

Og 2015 er uansett flere år fram i tid.

Det finnes nok av ting å la seg distrahere av i mellomtiden.

Her er for eksempel en idé jeg har: Det kunne vært interessant å teste leserne mine. Etter en tids stillhet kunne jeg tenke meg å plutselig poste noe slikt som:
    Denne bloggen kommer nok ikke til å bli oppdatert de nærmeste dagene. Jeg må en tur på sykehuset. Det vil sikkert vise seg å ikke være noe alvorlig, men jeg frykter likevel det verste. Jeg skal holde dere oppdatert.

Så skulle jeg satt meg tilbake og sett hvor lang tid det tok før noen reagerte. Hvis da noen hadde reagert. Kanskje ville alle etter en stund bare finne seg nye blogger å lese. Sakte, men sikkert ville besøkstallene krype ned mot null. Til slutt ville bare søkerobotene vært innom i blant.

Men kanskje, kanskje ville en undrende, bekymret sjel, etter en uke eller to, bruke kommentarfeltet til å spørre om noen visste hvordan det gikk med meg, om jeg fremdeles var i live. Og så ville noen ha svart at de fikk en e-post fra meg i går eller at de hadde sett meg på Charlies i helga. “Han er vel bare asosial og kjip som vanlig, sitter hjemme og pimper vin og surfer etter porno hver jævla kveld.”

Og hele opplegget ville falt i fisk.

Nei, ideene mine er ikke spesielt gode for tiden. Det er vel til syvende og sist derfor det ikke blir så mye blogging.

Kommentarer