Jeg tar det i grunnen for gitt at alle som kikker innom denne siden, også følger med på Pstereos julekalender.

De av dere som ikke er helt teite vil dessuten ha fått med dere at dette ikke bare er en nedtelling til julaften, men også en nedtelling til Pstereos endelikt. Ved nyttår vil siden forsvinne fra nettet.

Og, faen heller, jeg kommer til å savne Pstereo.

Pstereo har aldri vært hyppigst oppdatert eller sist ute med siste nytt. Til gjengjeld har Pstereo har vært noe så sjeldent som en musikkside det har vært givende å lese. Pstereo har ikke vært redde for å bruke store ord eller spille på følelser, som det står i egenbeskrivelsen. Artiklene har på sitt beste vært preget av like deler misjoneringstrang, skriveglede, innsikt og entusiasme. En oppriktig kjærlighet til musikken har alltid ligget helt oppe i dagen.

I en nettverden hvor den lettvinte kritikken, klisjeene og skrivefeilene rår, er slikt sjeldent og ikke så rent lite forfriskende.

Uten Pstereo ville jeg ha gått glipp av veldig mange flotte musikkopplevelser de siste årene. Jeg har fått fornyet og fordypet mitt forhold til gamle favoritter og samtidig fått mange, mange nye. Forumet har dessuten vært en utømmelig kilde til både inspirasjon og irritasjon.

Men kunngjøringen om den forestående nedleggelsen kom egentlig ikke som noen bombe. Sannheten er at Pstereo har hanglet gjennom det meste av 2006. Det har vært publisert mange gode ting, men det har føltes som om momentumet var borte. Jeg skulle ønske jeg kunne si at har gjort mitt for å holde hjulene i gang, men ynkelig nok har jeg skrevet mindre enn en håndfull anmeldelser i hele år. Jeg har rett og slett ikke greid å rydde plass i hverken timeplanen eller hodet mitt. Og der ligger vel problemet til både redaktører og skribenter: det krever sitt å drive en kvalitetsside. I perioder av livet går idealistisk arbeid som dette nærmest av seg selv, i andre perioder blir andre ting viktigere.

Og med Pstereo tar vel også min karriere som musikkskribent slutt. Akkurat dét er neppe et tap for andre enn meg selv, men jeg må innrømme at jeg er litt redd for å stagnere. Folk på min alder gjør gjerne det. Om noen år kommer jeg antakelig ikke til å få med meg annen ny musikk enn den som er radioformatert og TV-annonsert. De eneste gangene jeg kommer til å sette på noe selv, er når jeg blir nostalgisk etter en konjakk for mye til kaffen. Min eneste kilde til inspirasjon kommer til å være gamle nummer av Mojo jeg leser på do.

Men oh well, whatever, never mind, som vi vrælte en gang i tiden.

Framover får vi glede oss over Pstereos, tross alt, flotte julekalender. Dagens luke inneholder noen forsøksvis velvalgte ord jeg har skrevet om Calexico-godbiten "Feast of Wire".

Men, faen ass, jeg kommer til å savne Pstereo.

Kommentarer