torsdag 5. juni 2003

De siste ti årenes beste britiske band

Hvis du skulle mene at for eksempel Radiohead er de siste ti årenes beste britiske band, så skal jeg ikke krangle på det. Men mitt valg er de langt mer undervurderte Tindersticks.

For meg er Tindersticks like viktige som The Velvet Underground og The Beatles.

Jeg skal vel ikke påstå at Tindersticks er et opplagt soundtrack for sommeren, men her i huset er det likevel de som har dominert CD-spilleren de siste ukene. Mest har det gått i det nye albumet Waiting for the Moon (som egentlig slippes først i neste uke - samtidig med den nye Radiohead-plata, faktisk). I tillegg har jeg nettopp sikret meg de to live-albumene som kun selges gjennom den offisielle hjemmesiden. Det er med andre ord gode tider for en trofast fan.

Jeg har prøvd å finne måter å beskrive Tindersticks' musikk på. Det er ikke så lett. Musikkjournalist-klisjeene sitter så altfor løst. Det blir gjerne noe om sene nattetimer, fulle askebegre, tomme rødvinsflasker, knuste hjerter. Rødvinsflekker på skjorta, rødvinsflekker på sjelen.

"How are you doing tonight? 
I don't wanna fight 
Just walked these miles 
To be passing by 
Just to say 
That I'm okay 
For you to see the state of me"

Å kalle Tindersticks for et melankolsk band er ihvertfall ikke noen overdrivelse.

Det er bare litt for enkelt. Det yter dem ikke rettferdighet. Det sier ikke noe om at de har både humor og lekenhet, at de er ganske uforutsigbare innenfor sine valgte rammer.

De som virkelig ikke har forstått det, vil kunne kalle det for noe sånt som "behagelig cocktail-musikk". Men da er man ikke istand til å føle det gnagende ubehaget som ligger like under overflaten. Og det faktum at fiolinen er sjøsyk, og at låta hvert øyeblikk kan eksplodere i et crescendo av strykere, trompeter og dissonans.

For ikke å snakke om at tekstene noen ganger bikker over i det rent psykotiske.

"Have you ever wondered whatâs inside that keeps us together?
Have you ever wanted to take that knife and discover?"

Og det gjerne i kombinasjon med mindre konvensjonelle former for seksualitet.

"These days I'm only happy when I cannot move 
These days I'm only happy when I'm tied down 
Next to you"

"And I'll tell ya, with my tongue between your toes
If there's ever anyone else
Don't let 'em do this"

"Håpløst romantisk," er nok den beste beskrivelsen jeg kan komme på. Da med like mye trykk på "håpløst" som på "romantisk". Det handler om å sitte igjen ribbet for alt, alt unntatt den idiotiske forestillingen om at noe bedre faktisk er mulig.

Dét, og en god porsjon stolthet. For stoltheten kan de faen ikke ta fra deg.

Noe sånt er det Tindersticks står for. Og sånt er det trøst i.

Apropos musikkanmelder-klisjeer, så kan du se etter disse referansene når den nye plata blir anmeldt i avisene til uka: Lee Hazlewood, Nick Cave, Leonard Cohen. Tom Waits, kanskje. Er anmelderen riktig oppegående, vil han trekke inn soul-influensene - Curtis Mayfield, Isaac Hayes. Bare vent og se, du.

Waiting for the Moon, den nye plata, oppsummerer på utmerket vis det meste dette bandet har drevet med de siste ti årene. Men det er nok fremdeles det andre albumet (som i likhet med det første kun heter Tindersticks) som er den ultimate Tindersticks-opplevelsen. Var jeg nybegynner ville jeg startet der. Plata med svart/hvitt-coveret, det er den du bør se etter. I første omgang.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar